Troen på det norske sosial-demokratiet fikk seg en uopprettelig knekk i år!

2021 ble året da Arbeiderpartiet slukket lyset

Av Asgeir Eide-Olsen

Strømkrise og etablering av en mindretallsregjering utgått fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ble en kombinasjon som har vist oss at demokratiet ikke lenger fungerer slik det engang gjorde.

Og hvem er «oss» i denne sammenhengen?

Jo, det er alle oss som har vinglet oss mellom blokkene og som må innrømme at vi lot oss blende av en veltalende Willoch (H), som mente at Stoltenberg (Ap) var rett mann til oppgaven, som tidvis var helt enige med Carl I. Hagen (Frp) og som fortsatt også husker det brennende engasjementet til Hanna Kvanmo (SV) med savn. Vi som husker når Norge slo Brasil i VM, som husker når Bobbysocks vant i Melodi Grand Prix, som husker at det engang for ikke så veldig lenge siden ikke fantes noe oljefond.

Vi som mener at Høyre har gode poenger, men som samtidig tenker at det er jo Arbeiderpartiet som er småkårsfolkets parti. Vi er vanlige folk, vi har vært ute en vinternatt før og har planer om å klare av med enda noen flere.

Så hva er det vi mener ikke fungerer? Jo, det er det paradoksale faktum at 90 prosent av stortingsrepresentantene våre er bundet opp til å forsvare avtaler og ordninger som 90 prosent av folket mener er «noe forbasket tull», som min mor ville sagt det.

Det er jo ikke så lenge siden valget, så hvordan kan det ha seg at et voldsomt stortingsflertall er i så stor utakt med folket som har valgt dem?

Utenlandskabler, ACER-avtale, tredje energipakke til EU, EØS – det er et sammensurium som er krevende å sette seg inn i. Eksperter, lobbyister, journalister, interesseorganisasjoner og politikere i alle leire prøver å forklare oss sammenhenger som er så innfløkte at en kan koke opp nærmest en hvilken som helst konklusjon og slippe unna med det – bare en uttaler seg med den nødvendige tyngde, retoriske evne og sjarmerende trygghet.

Der noen snakker om grønt skifte, der snakker andre om forsyningssikkerhet. Der noen forklarer det hele med lite vind og høye gasspriser, der snakker andre om behovet for at nordmenn må lære seg å spare og at på sikt vil dette systemet tjene oss.

Den endelige konklusjonen er likevel alltid den samme – strømprisen er 10 til 20 ganger høyere enn produksjonskost.

Så langt tilbake jeg kan huske har jeg hørt om «arvesølvet» som noe magisk forklarende for eksistensen av hjørnesteinsbedrifter i fjorder og daler i vårt grissgrendte land. Det er kaldt og karrig her oppe mot nord, men vi bygget kraftverk og industrireisninga ble gjennomført på skuldrene til hardtarbeidende mennesker som håpet og trodde at fremtidige generasjoner skulle kunne nyte godt av deres innsats.

Så sterk var troen på dette at vi fant opp et nytt ord for det – tilbakefallsrettigheter. Kraftproduksjonen gjennom vannkraftverkene skulle være på offentlige hender og aldri kunne selges til private interesser, dette for å sikre at nordmenn skulle kunne nyte godt av dette ene naturgitte fortrinnet, vannkraft, som kunne gi oss varme, lys og arbeidsplasser.

Det er dette som er «arvesølvet» som våre tillitsvalgte i Storting og regjering har blitt satt til å forvalte.

Men hva er det ikke som fungerer, sa du? Vel, utsalget av arvesølvet har politikere holdt på med i 30 år. Det begynte i 1991 når en borgerlig regjering med Eivind Reiten vedtok en ny energilov som åpnet den norske vannkraften for det nordiske markedet. Siden kom EØS tilknytningen 1994, så kom ACER med bred stortingsstøtte og nye utenlandskabler til England og Tyskland ble åpnet under Erna Solberg.

Det som er mest fascinerende med alt som har skjedd de siste 30 årene er nettopp det at Høyre og Arbeiderpartiet har vært skjønt enige om å styre utviklingen i akkurat denne retningen. Er det ikke rart?

Voldsomme strømpriser er da ikke bra verken for norske industrieiere eller for arbeidsfolk. Likevel står de der last og brast, Høyre og Arbeiderpartiet, i at sånn skal det være og sånn må det forbli.

Så om det har tatt 30 år fra man begynte og frem til en nylig fikk presentert krisepakken som skal avhjelpe nordmenn med strømregningen – hva er det med denne regjeringen som får oss til å tenke at demokratiet ikke fungerer lenger?

Jo hør her: Motkreftene til ACER og til at norske kraftpriser skal fastsettes i det åpne europeiske kraftmarkedet har i første rekke hatt sine stemmer i Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Ved inngåelsen av Gahr Støres mindretallsregjering, så forpliktet først Sp seg i Hurdalerklæringen til å tufte regjeringsarbeidet på EØS-avtalens prinsipper og forpliktelser – og dermed var motstemmene i Sp stilnet. SV, som det foretrukne støtteparti har også, for å få gjennomslag for sine saker, måttet senke stemmen og godta dette premisset som regjeringen styres på.

Og sånn ble da de som var «mot ACER» kjøpt og betalt mot tilbud om regjeringsmakt (Sp) og medinnflytelse (SV). Hvordan kunne det være så enkelt for dem?

Men Frp da? De er jo imot ACER, sier du? Ja, det er riktig, men deres troverdighet er for å si det noe forsiktig, litt svekket, siden de satt i regjering og presset på for nettopp å få Norge med i ACER i 2018.Så da sitter vi igjen med Rødt da, som ensom forsvarer av det norske arvesølvet, sammen med en representant fra KrF og muligens en fra Pasientlista. Og hvor mange tillitsvalgte har så disse til sammen på tinget?

Faktisk såpass få at det er under 10 prosent av stortingsmandatene som reflekterer 90 prosent av folkets vilje. Her har demokratiet virkelig gått i stå!Så hvorfor er det Arbeiderpartiet som får på pukkelen for å være partiet som slukker lyset, når dette i bunn og grunn er en villet og ønsket politikk fra begge sider av det politiske skillet i Norge?

Jo, det kan forklares slik: Krisepakken som leveres med støtte fra Sp og SV –vil sørge for at norske husholdninger, og norsk industri, kommer til å stå foran de høyeste strømpriser de noensinne har måttet forholde seg til, og det selv om en inkluderer lettelsene krisepakken gir.

Og – staten kommer til å sitte igjen med et større overskudd på strømsalget enn de noen gang har gjort, og det selv om en trekker fra utbetalingene som krisepakken belaster staten med. Dette er det vanskelig å forklare som noe annet enn et statlig ran av vanlige folk.

Jeg tror ikke et sekund at en Høyreregjering hadde vært mer raus, men det er underordnet, for det er Ap som sitter med makten, det er Ap som har drevet dette igjennom og det er Ap som må stå til ansvar.

Troen på det norske demokratiet, og i særdeleshet troen på det norske sosial-demokratiet, fikk seg en uopprettelig knekk i år. Det brast noe, og det gjorde det når det ble tydelig at så mange på Stortinget og i regjering sviktet samtidig. Kanskje forteller det historien om at vi, også i Norge, har dyrket frem en elitistisk politikerklasse som har beveget seg langt bort fra vanlige folks hverdag og forståelse av felleskap.

At tilliten til våre tillitsvalgte forsvinner fortere enn fyllingsgraden i vannmagasinene burde faktisk være en bekymring enda større enn frykten for neste strømregning. Du vet, folk glemmer ikke hvem som sa det, når de åpner strømregninga: «Nå er det vanlige folk sin tur».

«The Day The Music Died», sang Don Mclean i sangen American Pie, og mintes med det flystyrten i 1959 som tok livet av Buddy Holly, Ritchie Valens, og J. P. Richardson. Det året Arbeiderpartiet slukket lyset for troen på sosialdemokratiet, sier jeg – og vil minnes både Storting og regjering i 2021, men som med Buddy Holly – men med motsatt fortegn – vil jeg mest av alt huske Gahr Støre.

Comments

comments