Det finnes knapt to presidenter som er mer ulike enn Barack Obama og Donald Trump.
Av Hanni Afsir
De representerer to vidt forskjellige personligheter, retorisk stil og verdenssyn. Samtidig illustrerer de et ofte oversett paradoks: Hvem som blir anerkjent som fredsskaper – og hvem som faktisk arbeider for fred.
Barack Obama ble ofte omtalt som en intellektuell president. En som nærmet seg politikk med et ønske om å forstå, lytte og analysere. Talene var preget av håp, verdighet og moral – med et språk forankret i akademia og tro på dialog. Det skapte et bilde av en diplomatisk fredsskapende leder.
Donald Trump bryter med det meste av konvensjonell presidentatferd. Han gikk til valg på å «drenere sumpen» og kjempe mot eliten i Washington. Hans direkte, ofte aggressivt ladede språk virker støtende på mange.
Ikke lenge etter at Obama tiltrådte som president i 2009, ble han tildelt Nobels fredspris – til tross for at USA da var dypt involvert i to kriger. USA hadde invadert Irak i 2003 for å fjerne Saddam Hussein, under påskudd av masseødeleggelsesvåpen som aldri ble funnet. I 2009 var det fortsatt betydelige amerikanske styrker i landet, og voldsnivået var høyt. I Afghanistan valgte Obama å eskalere krigen ved å sende titusenvis av ekstra soldater i det som ble kjent som en «troop surge».
Likevel fikk han Nobels fredspris. Prisen ble tildelt på bakgrunn av håp og forventninger – ikke resultater. Nobelkomiteen begrunnet det med Obamas «extraordinary efforts to strengthen international diplomacy and cooperation between peoples». Det handlet altså om retorikk – ikke konkrete handlinger. Han hadde bare vært president i ni måneder da prisen ble kunngjort, og USA var fortsatt tungt involvert i krig.
Ironisk nok ble Obama senere kjent for å eskalere en ny form for krigføring: dronekrigen. Under hans administrasjon ble tusenvis av droneangrep gjennomført i Pakistan, Afghanistan, Jemen og Somalia – ofte med tap av sivile liv. Han startet også krigen i Libya, som førte til kaos og ustabilitet i regionen. Mannen som ble hyllet som fredens president, bidro til krig og uro.
Trump, på sin side, er blitt stemplet som splittende, narsissistisk og farlig – en bølle med dårlig dømmekraft. Men bak all den harde retorikken ligger det et faktum som sjelden får overskrifter: Trump har ikke startet nye kriger. Tvert imot arbeidet han aktivt for å trekke amerikanske styrker ut av Midtøsten i sin første president periode.. Han var sentral i de historiske Abraham-avtalene, som normaliserte forholdet mellom Israel og flere arabiske land. Han har nylig bidratt til en midlertidig våpenhvile mellom Hamas og Israel, og han engasjerer seg nå tungt for å få i stand en fredsavtale i Ukraina.
Likevel har han aldri blitt vurdert for Nobels fredspris. Tvert imot har han blitt hånet av det politiske og mediale etablissementet – og latterliggjort hvis noen antyder at han fortjener prisen.
Hva sier dette om vår tids oppfatning av fred og krig? Obama, med sitt diplomatiske språk og blendende smil, fikk fredsprisen mens USA var involvert i to kriger – og siden førte Obama skjulte dronekriger og laget kaos i Libya. Trump, med sin røffe stil og kontroversielle utspill, motarbeider militær ekspansjon og fremmer forhandlinger – men blir ignorert.
Dette avslører et ubehagelig paradoks: Det er ikke nødvendigvis handlinger som belønnes, men image. I en tid der politikk ofte styres av følelser mer enn fakta, hyller vi den som snakker vakkert om fred, men fører krig – mens vi overser den som snakker hardt, men arbeider for fred.
Obama og Trump speiler to ulike versjoner av Amerika – og to ulike forståelser av hva lederskap og fred innebærer. Om fremtiden vil bedømme dem etter ord eller handlinger, gjenstår å se.
Én ting burde være klart: Fred bør ikke komme i pen innpakning for å bli anerkjent. Ekte fred måles i handling – ikke i taler.
Leave a Reply
Du må være innlogget for å kunne kommentere.