POSTPIETISME

Av Professor Bernt Torvild Oftestad

Etter hvert er begrepet postpietisme kommet i bruk. Vi finner det i en bokanmeldelse i Vårt Land 07.04 av Ingeborg Misje Bergem. I intervjuet Vårt Land hadde med Kari Mangrud Alvsvåg (15.04), den kommende biskop i Borg, får postpietismen tydelige konturer. Hun har sin bakgrunn fra bedehuset og den pietistiske vekkelseskristendommen. I dag har hun, det jeg vil kalle, en postpietistisk kristendomsprofil.

Pietisme er så mangt. Sentralt i all pietisme, også den norske fra Pontoppidan og Hauge, står læren om «frelsens orden»: Veien til fullgyldig tro og liv går gjennom psykoreligiøse stadier – fra død vantro over brudd med verden og søken etter Gud, gjenfødelsesopplevelse og rettferdiggjørelse til et liv i hellighet. Dette er en hjertets indre erfaring. Dens ytre form består i å forsake verdslige nytelser og gleder. Man må holde seg borte fra kino, teater, dans og verdslige fornøyelser, ja fest og fart og verdslig moro.

I 1949 hevdet Fredrik Wisløff, en av de fremste indremisjonsledere, at indremisjonen for lengst hadde tatt farvel med den haugianske pietismen. Å gjennomleve stadíene i «frelsens orden» for å bli ansett som en fullgyldig troende, trengtes ikke. I stedet forkynte man frelse ved nåden og troen alene. «Kom som du er,» var budskapet fra bedehusets prekestoler. Troen på evangeliet frigjorde fra alle loviske krav om en psykoreligiøs utvikling. I 1949 hadde nyevangelismen for lengst lagt paradigmet for bedehusets forkynnelse og trosoppfatning. Klassisk pietisme levde videre i små isolerte fellesskap, bl.a. i søndre Østfold («De gamle»/ Zoar).

Men to år før var Indremisjonshåndboka kommet ut med retningslinjer og idealer for arbeidet på bedehuset. Der anføres stramme pietistiske adiaforakrav. Ikke minst i opplegget for ungdomsarbeidet. Det skulle utvikles en kultur, en særegen bedehuskultur, med grenser utad mot verden. Her kunne vekkelsens «barnebarn» ha sitt sted. De var født inn i og oppdratt i indremisjonsbevegelsen, var blitt engasjert i den og skulle respektere dens sosio-religiøse rammer. Fra prekestolen lød det «lovfrie evangelium», men det opphevet ikke de pietistiske krav til den som ville tilhøre de troendes fellesskap i «vennesamfunnet.» Bedehuset hadde et tosidig budskap om frihet i evangeliet og lydighet mot pietismens konvensjoner.

Et stykke ut i etterkrigstiden begynner denne kulturen å forvitre. Vei mot postpietismen tar til for alvor. Visse adiaforakrav blir utdaterte. Forbud mot å gå på kino mister sin mening når TV-apparatet kommer inn i stua. Utdanningssamfunn, massemedia og kommunikasjonssamfunn gjennomhuller grensene for og enheten i den nedarvede pietistiske kultur.

I etterkrigstiden var pietismens psykologisk formaterte erfaringskristendom blitt sanert vekk og luthersk «alene-tro» hadde overtatt i indremisjonen. Wisløff hadde utvilsomt rett, da påpekte det i 1949. Impulsene kom fra rosenianisme, nyevangelisme og Luther-renessanse. «Alene-troens» poeng var Skrift-Ordet alene, Ved det ble evangeliet forkynt til tro. I Skrift-Ordet var også den kirkelige læretradisjon nærværende med sine grunnleggende trossannheter og etiske læresetninger gitt som Skaperens vilje (De 10 bud). Man tilla dem forpliktende betydning og gyldighet i og med at troen var forankret i Skriften.

Hvordan kunne en slik kristendom motstå trykket fra den sekularisering som kom ut over i etterkrigstiden? De pietistiske rammer og konvensjoner forvitret, etter hvert kom også læreinnholdet i «alene-troen» under trykk. Hos Kari Mangrud Alvsvåg kommer dette tydelig til uttrykk. Under studiet ved MF opplevde hun at bibeltekstene ble «snudd på hovudet og lærte å sjå dei på nye måtar». Her forsvant troen på Skriftens klarhet og læremessige enhet, som var troens objektive grunnlag for de tradisjonelle pietister med luthersk ortodoksi som ballast. Skriften mistet sin betydning og mening. Hva blir det så av troen, dens innhold og konsekvens? Troen er et «landskap» man lever i, mener den kommende biskop i Borg. Hun har bøyd av fra den smale stien for å utforske nye områder i landskapet. Hva har hun funnet? Gud er den kjærlige kraften i tilværelsen. Jesu liv er et avtrykk av denne kraften. Oppstandelsen viser livets seier over døden. Frelsen er frigjøring. Det åpner for at kjønnsmangfold er en Guds gave. Etikken blir fri fra bud.

Modernisert liberalistisk kristendommen, som dette er en variant av, har vært utsatt for dogmatisk kritikk fra teologisk konservativt hold helt siden den ble utviklet på 1800-tallet. Mitt perspektiv er kritisk teologihistorisk. Det som slår en, er hvor abstrakt denne kristendommen er. Klassisk pietisme hadde en konkret antropologi, bestemt av religiøse erfaringer ved «frelsens orden». Den ble praktisk uttrykt i puritansk livsstil og innsats for Guds rike i misjon og diakoni. «Vennesamfunnet» var dens sosio-kulturelle uttrykk. Det gav en foreningskirkelig ekklesiologi. Men da troen på «frelsens orden», kjernen i den gamle pietismen, ble fortrengt fra bedehuskulturen til fordel for «alene-troen», var det ikke nødvendig med en konkret gjenfødt psyke som trosuttrykk.Troen ble tømt for slik psykologisk empiri. Tro ble redusert til tillit til Guds frelsesløfte alene. Men pietismens ytre rammer ble beholdt. Rester av puritansk livsstil forble i bedehuskulturen.

Etter den puritanske livsstilens svekkelse oppstår det et tomrom for bedehusfolket. Man sitter igjen med «alene-troen». Den har sin forutsetning i troen på menneskets totale og massive syndighet. Vi er bare en «masse av synd». (Kari Mangrud Alvsvåg: «Åtte år gammel trippa Kari og venninna bortover Tombs skogsvegar og akka til kvarandre: «Det er jo ille at vi er så syndige»). Ingen kan leve som en «masse av synd». Men hva er alternativet? Det blir å leve på «alene-troen», dvs. vissheten om Guds kjærlighet til alle, også til meg. Dermed er den postpietistiske profilen tegnet. Dette «alene» trenger verken skriftautoritet eller objektive etiske normer gitt ut fra den gudskapte virkelighet og nedfelt i ytre bud. I etiske spørsmål som abort, ekteskap, kjønn, osv. gis det ikke noen konkret ytre normativitet ved bud eller normer. Det troende jeg er alene med sin kjærlige Gud, og det er egentlig alle troende mennesker, til sist alle mennesker. Fra denne kjærlighetsrelasjon kan man ikke ta ut noe (verken normer eller sannheter) som har objektiv betydning – for andre og i fellesskapet. Det pietistiske «vennesamfunnet» endres radikalt. Det blir et allmennmenneskelig felleskap, en «folkekirke» for alle. «Alle er skapt av Gud, og skal vere som dei er». Her er den nyevangeliske «alene-troen» i sin fulle ekklesiologiske konsekvens.

Jeg treffer kristne ikke minst fra Den norske kirke, som ser at postpietismen har lite eller ikke noe med bibelsk kristendom å gjøre. De vil stå opp mot den med bibelen i hånden. Det forstår jeg, og jeg støtter dem fullt ut. Men det spørs om det er er tilstrekkelig. Her trengs en kritisk refleksjon over den tradisjon man står i og kommer fra. Dette lille skriftstykke er et bidrag til en slik selvrefleksjon.

Comments

comments