- mars kunngjorde nærings- og handelsminister Cecilie Myrseth at regjeringen ønsker å innlemme EUs Critical Raw Materials Act (CRMA) i EØS-avtalen. Offisielt handler det om å sikre «raskere saksbehandling» og «bedre tilgang til finansiering», men hva betyr dette egentlig for Norges kontroll over egne ressurser?
CRMA er EUs plan for å sikre tilgang på strategiske råvarer, som sjeldne jordarter, som er avgjørende for den grønne omstillingen og teknologisk utvikling. Dette er i utgangspunktet forståelig – Europa ønsker å redusere avhengigheten av Kina og andre stormakter. Men hvorfor skal Norge, som ikke er EU-medlem, koble seg på dette direktivet?
Dersom CRMA innlemmes i EØS, forplikter Norge seg til å koordinere og legge til rette for strategiske EU-prosjekter – som for eksempel utvikling av Fensfeltet i Telemark. Dette kan bety at prioriteringer og godkjenningsprosesser i større grad styres utenfra, og ikke etter hva som er best for Norge.
Regjeringen hevder at CRMA kan gi raskere saksbehandling. Men burde ikke norske myndigheter kunne lage et effektivt system for dette selv – uten å importere EUs regelverk? Norske ressurser er åpenbart ettertraktet i Europa. Hvorfor ikke utvikle egne løsninger og eksportere på egne premisser?
Det underliggende spørsmålet er større enn bare CRMA. Det handler om hvem som skal ha kontroll over Norges mineralrikdom. I fjor signerte regjeringen en strategisk avtale med EU om råmaterialer og verdikjeder for batteriproduksjon – inkludert mobilisering av EU-finansiering. Samtidig har det vært liten vilje til å opprette et statlig mineralselskap som kunne beholdt mer av verdiskapingen i Norge.
Er det virkelig mer ønskelig for regjeringen å få inn internasjonal kapital enn å utvikle næringen selv, med statlig eierskap som garantist for nasjonale interesser?
Hva skjer med råderetten over Norges naturressurser når vi åpner døra for CRMA?
Leave a Reply
Du må være innlogget for å kunne kommentere.