Er den offentlige barneomsorgen i Norge så mye å skryte av?

Av Kåre Lines

Det har vært tankevekkende å følge Lobben-saken i Den Europeiske menneskerettsdomstolen. I tillegg til at jeg har hatt full tilgang til dokumentet som konkluderte med at Norge ikke har brutt menneskerettighetene, har jeg også hatt tilgang til dokumentet der mindretallet presenterer sitt syn. Nå har jeg nettopp sett videoen som er lagt ut fra den offentlige høringen i storkammeret. Her er det størst mulig åpenhet.

I 2011 var jeg til stede i fylkesnemnda. Jeg fikk lov til det, fordi morens advokat mente jeg var for opprørt til å kunne vitne. Jeg husker godt at hun sa dette: «Husk referatforbudet!» Det hun sa var at jeg hadde taushetsplikt. I etterkant skrev jeg blant annet dette i et innlegg tatt inn i lokalavisene: «Jeg opplevde de to dagene i fylkesnemnda som uverdige.

Forelderen gjennomgikk to dager hvor hun av de fleste vitnene ble konfrontert med hvor dårlig hun var som forelder, kombinert med at barnet ensidig ble framstilt som et offer for den dårlige omsorgsevnen. Jeg følte meg krenket på barnets vegne, et vidunderlig lite menneske med rett til å bli framstilt på en verdig og respektfull måte.

Jeg tror ikke lenger på forsikringene om at omsorgsovertakelser blir grundig behandlet i fylkesnemnda.» Innlegget hadde overskriften «Åpent brev til fylkesnemnda». Jeg fikk selvfølgelig ikke noe svar.

Nå har jeg sett regjeringsadvokaten i aksjon i EMD sitt storkammer, og forstår mye bedre hvorfor det er så vanskelig å få gjennomslag for at det i det i det lukkede, taushetsbelagte norske barnevernet foregår alvorlige krenkelser, uten at det kommer fram i lyset. Høringen i storkammeret, i full offentlighet, foregikk i verdige og respektfulle former, til tross for at regjeringsadvokaten presenterte et usant glansbilde av det norske barnevernet og sa rett ut at mora ikke var skikket til å ta seg av sin førstefødte. Det var ikke som i fylkesnemnda da barneverntjenestens advokat sa dette: «Her er det snakk om en mor som skifter mening, like ofte som vi mannfolk skifter skjorter». Ingen stoppet han.

Når regjeringsadvokaten hevder at vi i Norge har verden beste barnevern og at han gjentar i det uendelig «to the best interest of the child», har jeg i EMD sin høring, full anledning til å høre det, se det og gjøre meg opp en mening. Dette i skarp kontrast til det som foregår rundt omkrig i norske fylkesnemnder og domstoler. Husk referatforbudet!

At regjeringsadvokaten ikke har kontakt med hva som faktisk foregår i det norske barnevernet, er jeg rimelig sikker på. Jeg tror heller ikke at han er særlig opptatt av dette. Han er mest opptatt av å si «to the best interest of the child», og opprettholde det ensidige fiendebildet mellom barnet og foreldrene og staten som frelseren.

Er den offentlige barneomsorgen i Norge så mye å skryte av?

Comments

comments