Politikernes senkomne oppvåkning: Masseinnvandringen skaper parallelle samfunn

Av Hanni Afsir

DET SITTER FORFERDELIG LANGT INNE Å ERKJENNE AT MASSEINNVANDRINGEN FRA KLANSAMFUNN ER EN KATASTROFE.

(fra innrømmelser til å ta tak i problemene er det en lang prosess, dessverre.)

Det er interessant å se hvordan oppfatninger plutselig kan endre seg – eller rettere sagt, hvor lang tid det tar før noen tør å si høyt det som lenge har vært åpenbart.

JD Vance fikk hard kritikk da han i München påpekte at Europa står overfor store utfordringer knyttet til masseinnvandring og sensur. Nå, bare noen uker senere, innrømmer både Erna Solberg og Mette Frederiksen at han hadde rett – i hvert fall når det gjelder innvandring.

Frederiksen uttalte nylig at masseinnvandring er en trussel mot hverdagslivet i Europa. Solberg fulgte opp med lignende bekymringer og påpekte at Norge ikke kan være mer liberale enn Danmark og Sverige, fordi våre velferdsordninger og integreringssystemer allerede er under press.

Hovedutfordringen er innvandringen som kommer fra land i Midtøsten og Afrika, hvor kulturelle normer og samfunnsstrukturer er fundamentalt forskjellige fra de som ligger til grunn for det norske velferdssamfunnet. Mange av de som kommer hit, har bakgrunn fra klankulturer, der lojalitet er forbeholdt familie og nære nettverk, snarere enn fellesskapet som helhet.

Den skandinaviske velferdsstaten er bygget på tillit og en grunnleggende idé om at alle bidrar etter evne og mottar etter behov. Når et stort antall mennesker med en annen samfunnsforståelse flytter til Norge på kort tid, utfordres denne modellen. Vi ser allerede at parallelle samfunn vokser frem, der integrering er svak, og hvor mange står utenfor arbeidslivet og i stedet livnærer seg på velferdsytelser eller kriminalitet.

Flere studier og rapporter har vist at kriminalitet, sosial uro og økonomisk utenforskap er mer utbredt i områder med høy konsentrasjon av ikke-vestlige innvandrere. Noen europeiske storbyer har nå bydeler der majoriteten av innbyggerne ikke deltar i det formelle arbeidslivet, hvor skoleprestasjonene er elendige, og hvor sosial kontroll og religiøs konservatisme står i veien for integrering.

Dette er ikke en tilfeldig utvikling, men en konsekvens av en politikk som har tillatt stor innvandring uten å stille tydelige krav til tilpasning.

Samtidig ser vi at det norsk velferdssystemet misbrukes av personer fra land med svake statsstrukturer, der korrupsjon og nepotisme er utbredt. Eksempler på dette er fiktive boforhold for å utløse økte trygdeytelser, sosialhjelp som brukes til å forsørge familier i hjemlandet, og et generelt høyt forbruk av velferdsytelser uten tilsvarende bidrag til fellesskapet.

Mens stadig flere politikere nå erkjenner at masseinnvandring er en utfordring, sitter det langt inne å innrømme at sensur også er et problem. Men virkeligheten lar seg ikke sensurere. Når Norge preges av økende kriminalitet, parallelle strukturer og et velferdssystem under press, nytter det ikke å late som om problemet ikke eksisterer.

Spørsmålet er: Hvorfor måtte det gå så langt før etablerte politikere innrømmet realitetene? Og når kommer den neste innrømmelsen – at meningskontroll og sensur også er en del av problemet?

Comments

comments